Kan LAR-avtalen komme pasientene til gode?

​LAR-legemidler innkjøpt gjennom et nasjonalt anbud møter sterk skepsis fra pasientene, men styrker økonomien til helseforetakene.

Christian Ohldieck er ansvarlig for LAR ved Avdeling for rusmedisin ved Haukeland universitetssjukehus og har sittet i spesialistgruppen som forberedte det felles innkjøpet av LAR-legemidler på vegne av alle helseforetakene (se faktaramme om LAR-avtalen).  Under TSB-lederkonferansen 2018 la han fram tanker og overveielser rundt dilemma som  legemiddelinnkjøpssamarbeidet (LIS) om LAR-medikamentet, reiser.  

Sterk gevinst

Gevinsten ved at et nasjonalt organ overtar LAR-innkjøpene fra de enkelte helseforetakene, kan komme opp i 40–60 millioner kroner. Det forutsetter at minst 70 prosent av LAR-pasientene etter hvert bruker medisinen som skal leveres etter avtalen. Men brukerorganisasjonene er skeptiske, og mange frykter at bytte-perioden kan bli plagsom for pasientene. Hvordan skal hensynet til god pasientbehandling avveies mot hensynet til inntjening og effektivitet?

Brukerperspektivet viktig

Christian Ohldieck beskriver brukerperspektivet som ekstra viktig fordi LAR-legemidler benyttes i en behandling som kan bli livslang; i alle fall brukes daglig på lang sikt.

– En del LAR-pasienter formidler at de  allerede opplever mye kontroll og for lite medvirkning i egen behandling. Denne opplevelsen kan forsterkes ytterligere av at medikamentvalget standardiseres. 
Mange opplever trygghet knyttet til sitt kjente legemiddel, sier han. Han mener at gode prosesser rundt å bytte legemiddel er viktig for at ikke skiftet skal øke risikoen for destabilisering av behandlingen, og i siste instans gi økt risiko for at pasienter faller ut av LAR-behandling.

– Ser vi byttet fra behandlerperspektivet, kan det gi økt risiko for at relasjoner settes på prøve, mulig utagering og trusler og at tidkrevende dialog kan gå ut over andre, viktige sider av rehabiliteringen.

Krever mye av ledelsen

– Det kan bli krevende for ledere å implementere LAR-avtalen i de lokale enhetene av TSB, sier LAR-lederen fra Bergen. Ifølge ham bør lokal implementering være en transparent prosess, der det gis god informasjon til alle, dialogen er åpen og der praksis blir mest mulig lik fra enhet til enhet. 

Han råder kolleger i fagfeltet til å jobbe systematisk og i tett samarbeid med brukerorganisasjoner som tross skepsis har lovet å samarbeide om å gi best mulig informasjon om situasjonen slik den er.

– De fleste pasientene vil høyst sannsynlig verken oppleve forskjell i effekt eller bivirkninger med nytt legemiddel. Det er viktig å formidle dette til pasientene, men samtidig ha respekt og forståelse for utryggheten mange vil kunne oppleve i prosessen med byttet, understreker han.

Forbedre systemet på sikt

I et overordnet, langsiktig perspektiv tror Christian Ohldieck at det er viktig å holde fokus på tre viktige forutsetninger samtidig:

• Akseptere at anbudsprosesser er kommet for å bli og anerkjenne betydningen av besparelsene
• Forstå anbudssystemets logikk (juss, økonomi, markedstenkning, fag)
• Ha kjennskap til risiko både for pasienter og behandlere

– Ut fra dette vil en forhåpentlig kunne påvirke fremtidige anbud på en slik måte at man både sparer penger og har så høy brukertilfredshet som mulig.

Måle brukertilfredshet med medikamentene?

 Han har et håp om at det på sikt vil være mulig å gjøre anbudsmodellen til et kvalitetssikringsprosjekt:

– Kanskje kan man da bli i stand til å legge brukertilfredshet som et kriterium for anbudene i tillegg til pris. En forutsetning er da at man kartlegger pasientenes tilfredshet med medisinene, sier legen.

Ohldieck forteller at man i nåværende anbudsrunde utredet om brukertilfredshet kunne legges til som et kriterium i konkurransen, men dette bortfalt da det ikke var mulig å danne seg et entydig bilde av hvilke medikamenter som det er størst brukertilfredshet med i Norge.

– Noe data for pasienttilfredshet med de ulike legemidlene bør være på plass så de forhåpentlig kan legges til grunn i neste konkurransegrunnlag, sier han.